Snorre Wigdahl tok kurs i driftsplanleggingsverktøyet Holistic Management like etter at han tok over Steinvik gård i 2015. Siden da har bygget opp en ammekuflokk på nesten hundre dyr som får gå ute hele året og bygge jord- og økosystemhelse gjennom Målrettet beiting.

Kan du fortelle litt om gården og hva du holder på med her?

Jeg vokste opp på Steinvik gård, men har i voksen alder bodd mange år sørpå. I 2015 fikk vi anledning til å kjøpe gården, og slo til på det. I 2018 flyttet vi så hjem til Trøndelag.

Før vi overtok, ble en del av eiendommen leid ut som tilleggsjord til gårder i nærheten. Vi har hatt fokus på å ta i bruk gården selv gjennom å gradvis bygge opp drift av ammeku – nærmere bestemt med rasen Dexter. Dexter er en storferase med opprinnelse fra Irland, og er kjent for å være svært hardfør og tilpasningsdyktig. Kjøttet har en høy grad av marmorering, og dermed mye og god smak. Det har tatt litt tid å bygge opp stammen. Vi startet med 7 dyr og nå i år er vi oppe i 98 dyr.

Egenskapene som Dexter-kyrne har, er ideelle med tanke på at vi ønsker utegang som driftsform. Kyrne klarer seg fint utendørs året rundt i varierende klima – fra vått til kaldt til varmt. I tillegg er Dexter en liten og ‘håndterlig’ rase, noe som er viktig for kona mi som også deltar aktivt i gårdsdriften.

Hva vekket interessen din for regenerativt landbruk?

Da det ble klart at vi skulle ta over gården, ble det nødvendig med mer kunnskap. Det ble mye googling, og etter hvert utallige timer på YouTube. Jeg var på utkikk etter en retning som ga mening for oss på ulikt vis, og var innom økologisk drift som en mulighet. Nå skal det sies at vi har blitt økologisk godkjent, men det som virkelig traff meg var Holistic Management og hvordan det tenkes innen dette rammeverket.

Jeg endte opp med å ringe en kontakt i Sverige som har drevet med Holistic Management i flere år, og han tipset meg om et kurs om dette temaet som skulle holdes på Hønefoss. Jeg tok kurset, noe jeg er svært glad for at jeg gjorde. En side ved dette er det som går på det praktiske med å få til ønsket type beiting for eksempel, men for meg handler dette i stor grad også om den helhetlige måten å tenke på, inkludert det økonomiske aspektet. For oss var det et svært viktig poeng at vi ønsket å kunne starte opp som bønder uten å måtte sette oss i stor gjeld forbundet med investeringer i et omfattende driftsapparat på gården. Det har vi klart, og det er jeg stolt over!

Hvordan jobber du med matproduksjon på gården, og hvordan er dette annerledes fra andre bønder rundt deg?

Vi driver altså med ammeku, og dyra beiter ute året rundt. Selv om vi har utegang som driftsform, så plikter vi ifølge regelverket å gi kyrne mulighet for husly for å kunne unngå vær og vind. Det gjør vi selvfølgelig, men vi ser at de stort sett velger å ikke benytte seg av dette – de foretrekker rett og slett å oppholde seg ute.

Da vi først startet med driften på gården, drev vi og flyttet på fysiske gjerder. Nå bruker vi stort sett virtuell inngjerding, noe jeg mener er en stor vinning for landbruket, blant annet for bønder som ønsker å drive med rotasjonsbeite. Det vi holder på med på gården vår, er såkalt målrettet beiting. Det vil si at arealene er delt inn i mindre stykker hvor det beites med større beitetrykk i kortere tid, for så å la plantene få lang hviletid. Kyrne flyttes hyppig uansett årstid, og det beites ikke helt ned.

Målrettet beiting kan forstås som en mer effektiv form for rotasjonsbeiting, og sagt litt enkelt så går det jo ut på å etterligne det som skjer i naturen når flokker av beitedyr spiser, tråkker og gjødsler grasmark. Gjort riktig, kan målrettet beiting gi mange positive ringvirkninger, som for eksempel effektiv resirkulering av næringsstoffer og større mangfold av planter, jordliv, insekter og dyr.

Det er egentlig utrolig hvor mye fôr dyra selv klarer å finne i inn- og utmark, men vi supplerer med rundballer når det er nødvendig. Det er likevel begrenset hvor mye de trenger av tilleggsfôr, og vi har observert gang på gang at kyrne foretrekker å beite fremfor å spise fra en rundball. Noen vil kanskje lure på om dyra får tilstrekkelig næring med en slik driftsform, men det gjør de – noe vi også får jevnlige bekreftelser på fra dyrleger og fra Debio som gjennomfører gårdsbesøk hvert år. Kyrne har riktig vekt, og har i tillegg ren pels og generelt rolig oppførsel. Vi ser også hvor fint dyra har det, noe vi synes er utrolig viktig.

Vi har mange gode naboer her i området, og et par av dem ble faktisk så nysgjerrige og inspirerte av måten vi driver på at de har begynt å drifte på liknende vis. De holder riktignok på i en litt annen skala, og har ikke holdt på så lenge som vi har, men erfaringene på disse gårdene er også gode.

Foto: Steinvik gård

Overvåker eller måler du systematisk utviklingen på gården på noen måte, for eksempel gjennom jordanalyser, vanninfiltrasjon eller liknede?

Nei, jeg gjør ikke det, men jeg følger jo nøye med på hva som skjer på gården og gjør generelle observasjoner. En slik observasjon er at spettet går lettere ned i jorda nå enn for noen år tilbake rett etter at gården hadde blitt drevet konvensjonelt. Jorda er rett og slett luftigere nå. Jeg har også sett hvordan plantesammensetningen har endret seg over tid. Dette er jo noe jeg har forsøkt å styre for å unngå planter jeg ikke ønsker meg, men det krever et trent øye samt prøving og feiling.

Hva synes du har vært, eller er, den største utfordringen med å jobbe for regenerering?

Det synes jeg i stor grad handler om manglende forståelse og nysgjerrighet fra en del andre i landbruket om denne måten å tenke og gjøre ting på. Man kan jo gjerne være uenig, og jeg er åpen for gode diskusjoner, men jeg kan bli litt lei når enkelte går inn i samtalen med veldig sterke meninger uten å være åpne for andre tanker eller erfaringer. Vi er i et samfunn som kanskje har skapt seg en formering om hvordan kjøttproduksjon skal være, men jeg skulle ønske at flere kunne se det fine med driftsformen vår med tanke på dyrevelferd, økonomi og klima/miljø.

Hva er den største gleden med å jobbe for regenerering?

Frihet er nok et ord som kan passe her – frihet for både dyrene og oss. Jeg ser at det råder en rolig og fin stemning i flokken, og det gir meg en veldig god følelse. Da føler jeg at vi gjør noe som er riktig. Det ligger også en stor frihet i det å ha valgt en driftsform som ikke krevde at vi måtte sette oss i stor gjeld for å kunne starte opp som bønder, som er forenlig med at både kona og jeg er i arbeid utenfor gården, og som ikke gjør oss utsatt for store utgifter og tilhørende prissvingninger forbundet med innsatsmidler som energi og kraftfôr.

Personlig synes jeg også det er utrolig fascinerende å se hvordan dyrene oppfører seg, og hva de spiser når de har frihet og fred til å velge. De har rett og slett en veldig variert kost med mange forskjellige planter, inkludert planter som regnes som ugress. Tistler, løvetann, geitrams og brennesle går ned på høykant. Jeg har også observert kyr som forsiktig og målrettet spiser nyper. Her har de altså et stort matfat å plukke fra, men velger selv disse plantene. Jeg tenker egentlig at dyra har et intuitivt næringsvett som kanskje overgår vårt på mange vis…

Snorres råd til andre bønder som vil drive regenerativt

Gå på kurs.
Vær nysgjerrig, og søk kunnskap.
Finn en bonde som driver regenerativt, ta kontakt og spør om det du lurer på. De fleste vil nok ønske å prate med deg.
Våg å prøve, og bli en del av det fremvoksende fellesskapet.

Her kan du se en video fra Steinvik gård, laget at Regenerativt Faglag Trøndelag.

Steinvik gård